Under det harde skallet skjulte jeg et mykt indre. Jeg bet meg fast i øret til en hest. Flyttet fra bol til tue, overvintret i sprekker i treverket i gamle hus, kom ut om natta og tok til meg av matavfallet. Krøp under terrasseheller og mellom barken og veden. Svermet med likesinnede, paret meg i flukten. Virret i ring i graset med ødelagt vinge, ble fortært av maur, men overlevde på mirakuløst vis.

Jeg engasjerte meg politisk fordi jeg var imot sprøyting i landbruket. Gode gamle Rolf Flått var min mentor; jeg kunne ikke fått noen verre. Selv om jeg mente meg å oppfatte samtlige fasetter av enhver sak, var jeg totalt instinktstyrt og satte blindt av gårde. Jeg tenkte utelukkende i identiteter og så ingen forskjell mellom «utsetting av offentlige tjenester» og «kosmisk stråling fra andre galakser». Jeg betraktet alt og alle primært som mat, hvinte i et toneleie ingen kunne høre, og da Venstres representant i kommunestyret sa at det måtte tas grep, tok jeg fysisk fatt i ham og prøvde å dele ham i to med saksa.

Jeg gjentok ordene «proaktiv implementering av et bredt fokus i forhold til prioriterte satsningsområder» til kjeven gikk av ledd, og ble således et åpent gap, et sluk for alle ting. Der andre så muligheter for kommunen og bygda, så jeg bare kål. Jeg følte en uimotståelig impuls til å redde eggene. Som et personifisert helvete i et speilkabinett kravlet jeg rundt under sol, måne og et stjernemylder jeg antok var partiprogrammet.