Det er mange misvisende forestillinger ute og går om vår nære fortid, og folk har blitt mer og mer upraktiske og historieløse. Selv vet vi kanskje hvordan vi skal bedrive korrekturlesing av en oversettelse, men hvem vet hvordan man speker en skinke, bruker en barkespade eller kastrerer en and? For å minne deg om at du nedstammer fra generasjoner av bønder og fiskere, og før dem jegere, sankere og avgudsdyrkere, har vi, til din ettertanke, samlet noen biter informasjon om våre primærnæringer som kanskje var ukjent for deg, men som vi mener det vil være verdifullt å kjenne til. Les og lær …

1

Nesten helt opp til våre dager stod rastafari-tradisjonen sterkt blant bøndene. Særlig i dalstrøkene satte reggaemusikken hallingen fullstendig i skyggen. Dag og natt drev cannabisrøyken fra ljorer og piper. Det var ikke en nykter bonde å se noe sted. Folk gikk seg ned i myrer og ut i vann, tørna, trodde de kunne fly. De byttet ut hesten med traktor og kjørte tvers gjennom hønsehuset og til skogs og ble ikke sett siden. Det var ikke strukturendringer, slik mange tror, men ganjaen som var den primære årsaken til den store nedgangen i antall bruk her i landet i etterkrigstiden.

2

De fattige vestlandsbøndene var kjent for ikke å la noen ressurser gå til spille. På tuer og rundt steiner krøp de og slo graset med sigd, det gjaldt å utnytte hvert strå for at buskapen skulle komme helskinnet gjennom vinteren. I hver bergsprekk der det vokste en grastust, kunne du være trygg på at det hang en bonde og klippet den med neglesaks. Hvis to bønder hadde sett seg ut den samme tusten, endte det alltid med drap. Folk krøp inn i steinurer og trakk værhårene av røyskatter og sydde helsetrøyer til barna av dem. De nappet kroppshåret av kårfolket, gnog barken av trærne, moste grunnfjellet til pulver og blandet det i grisematen. Særlig etter at automobilen kom, ble vestlandsbøndene en plage, de slikket veisalt og snauet midtrabatter langs motorveien. På det tidspunktet hadde dog de fleste utvandret til Amerika. Der spredte de seg som en farsott utover prærien med stuttorvene sine og ble etter hvert assimilert i denne enorme smeltedigelen av en nasjon.

3

Mye er skrevet om hvordan det industrielle trålfisket tok knekken på kystfisket og spesielt den nordnorske fiskerbonden. Av hensyn til den oppvoksende slekts dannelse kan det likevel ikke gjentas for ofte at århundrers tilpasning i trasig natur hadde gjort fiskerbonden til et slags amfibium, fullt kapabel til å høste sin grøde i havet. Problemet var ikke bare at sunnmøringene raserte næringsgrunnlaget ved å ta all fisken og ødelegge havbunnen uten tanke på kommende generasjoner. Verre var det at fiskerbøndene selv gikk i trålen. Slik gikk et stolt og nøysomt folkeferd til grunne på skremmende kort tid takket være alliansen mellom storkapitalen og arbeiderpartistaten.

4

Nesten hver avkrok hadde sin egen sterke mann. Det var forskjellige måter å vise sin styrke på. En mann de kalte Sterke-Nils, bar ei steinhelle på nitti kilo over et sleipt jorde. Sterke-Johan bar en stein på hundre kilo opp en bratt bakke. Kjempe-Eirik slepte ei nedblåst gran over halve Hardangervidda. Ukse-Tore skalla en fullvoksen moskus i svime. Ruske-Lars svømte over Mjøsa mens han drog etter seg et tømmerlass. Dørhella til Svære-Aslak i Dunderlandsdalen hadde han båret helt fra Setesdalsheiene og bare satt den fra seg to ganger underveis. Gygre-Svein sto ute på ei myr og holdt en premieråne over akslene i fjorten timer til han sank ned og forsvant. Bole-Ole tok rennafart og kasta seg utfor et stup med et elgkadaver på ryggen som han selv hadde båret opp i høyfjellet først. Å bære stein var det vanligste. Rett som det var kunne flere karer med stein passere hverandre ved et vadested eller i ville skogen. Ved et slikt tilfelle døde en viss Fisle-Iver av skam fordi steinen hans bare veide sju-åtte kilo. Ei bygd uten en sterk mann var til latter for alle.

5

Av primærnæringene står fedriften i en særstilling. Hvert år drives kvegflokkene opp- og nedetter langfjellene fra nord til sør med årstidenes veksling. Driftekarens enkle og naturlige liv gjør ham så giktisk at han går i nitti graders vinkel gjennom de bitende vinterstormene, der han skjærer innvollene ut på sine kyr og bare overlever ved å legge seg i skrottene. Slik klarer seg de sterkeste, mens de svake går til grunne. Rundt leirbålene om kvelden – det er skrint med brensel i høyfjellet, og som regel har man bare sitt eget sure undertøy å brenne – stiger karenes fortvilte sang mot himmelen, til de tross alt lystige toner av banjoens klang. Den er driftekarens kjæreste eie, må han enn miste sin familie og alt han eier, og det må han, er banjoen alltid det siste han gir slipp på. Om så med sine siste krefter sleper han den med seg over myrer og gjennom kjerr og djupsnø, og på den får han til slutt sitt likbål på en snaublåst rabb.

6

Jeg vender tilbake til røttene. Driver jordbruk i 1500 meters høyde. Gjeter mine luftfår gjennom ablasjonsmorene. Frostsprengning eroderer mine åkre av gneis, om millioner av år skal jeg pløye her. Jeg kjører kartlaven inn på låven. Jeg speider utover et hav av bølgende spissmusrygger. Her er enorme arealer. Som fortidsuhyrer, en panserdivisjon, maner jeg mine skurtreskere av skygge fram på rekke i frostrøyken, de høster den rike grøden. Mine enkle husmenn og sesongarbeidere kvister de imaginære baobabtrær. Med mine egne to arbeidsnever røkt og hengt på stabbursveggen ble jeg hva jeg er. Jeg kjører ljåen i bergveggen så gnistregnet står. Røde og svarte sommerfugler med lodne vinger svermer i seinsommersola en vindstille dag; jeg samler dem om meg, taler til dem. Det er stein, vann, slørskyer og is så langt øyet kan se. Så snart jeg har fått dem, skal jeg øke melkekvotene, investere i nye driftsbygninger, nytt utstyr, effektivisere og rasjonalisere driften. Begynne med bever. Distribuere kjøtt fra mammuter i permafrost til restauranter i andre galakser. Jeg skoggerler og trekker den friske lufta dypt ned i lungene, priser av full hals høyfjellsbondens herlige liv.